Andronikos I Gidos

Gidos-familien dukker opp i bysantinsk historie ved begynnelsen av det 13. århundre. Etymologien til etternavnet er usikkert, men ett synspunkt er at det stammer fra det greske ordet for «geit» (Gida γίδα flert., Γίδι),^[4] En annen tolkning er at etternavnet er av latinsk opprinnelse og er en hellenisert form av det italienske navnet «Guido». Dette har ført til spekulasjoner om en forbindelse mellom Gidos-familien og Guy of Hauteville, en sønn av normanneren Robert Guiscard gikk i tjeneste hos den bysantinske keiser Alexios I Komnenos (hersket 1081-1118) og muligens giftet seg inn i den keiserlige familien.^[5] Bysantinske kilder antyder ikke noen utenlandsk opprinnelse for familien, og det har ikke vært mulig å påvise noen forbindelse med sønnen til Robert Guiscard eller noen latinsk opprinnelse.^[6]

Mortsett fra «megas domestikos» Alexios Gidos som levde i det 12. århundre er den eneste fremtredende personen med etternavnet Gidos en Andronikos Gidos som var general i Keiserriket Nikea under keiser Teodoros I Laskaris. Han ledet kampen der Alexios I Megas Komnenos og hans bror David Komnenos som sammen grunnla Trapezunt-riket, ble slått i 1206.^[5] Historikeren Finlay var den første som hevdet at generalen skulle identifiseres med den senere Trapezuntkeiseren, noe flere sluttet seg til. Historikeren Anthony Bryer mente at navnet Gidos var så sjeldent at det gjorde forslaget plausibelt.^[7]

Etter keiser Alexios I’s død ble hans eldste sønn Johannes I Axouchos tilsidesatt til fordel for Andronikos. Grunnen til dette er ikke kjent, men Finlay har hevdet at det ikke var etablert noen regler eller praksis for arvefølgen i det nye Trapezunt-riket.^[8] William Miller mente at Johannes ikke var gammel nok til å overta tronen^[9], men en kilde – den persiske kronikøren Ibn Bibi – opplyser at da seldsjukkene hadde tatt Alexios I til fange og ville drepe ham om ikke innbyggerne i Sinope overga byen, svarte innbyggerne at Alexios hadde voksne sønner som kunne overta styret.^[10]

Andronikos giftet seg med en datter til Alexios I hvis fornavn er ukjent. Historikeren Miller beskriver Andronikos som en skarp mann med stor erfaring i krigføring.^[11]

De tyrkiske seldsjukkene okkuperte byen Sudak på Krim rundt 1222 og bygde en befestning der.^[12] I 1223 sendte det seldsjukkiske guvernøren i Sinope ut en flåte for å angripe kysten av den Trapezunt-kontrollerte delen av Krim, det såkalte Perateia, etter en affære med et skip fra Perateia som drev av under en storm og landet i Sinope. I strid med en traktat mellom Trapezunt og tyrkerne i Sinope annekterte tyrkerne skipet. Andronikos sendte en flåtestyrke til Sinope og reddet skipet fra Perateia, samtidig som de herjet og ranet tyrkerne. Deretter hevnet tyrkerne seg ved å sende en flåte til Perateia.^[11]

Tyrkerne sendte deretter en landstyrke mot Trapezunt under ledelse av en ellers ukjent «sultan Melik». Andronikos påførte styrkene en del tap, men måtte trekke seg tilbake til den godt befestede byen. Seldsjukkene beleiret nå hovedstaden i riket.^[13] Sultanen slo leir ved St. Eugenios-klosteret og brente ned forstedene til byen utenfor festningsmuren. De gjorde også et forsøk på å angripe byen, men forsøket mislyktes da det oppsto et forferdelig uvær som jaget beleirerne på flukt. Mange omkom under flom i elvene som følge av uværet. Sultan Melik ble tatt til fange og ført til Andronikos i Trapezunt hvor han ble mottatt med stor verdighet. Det ble inngått en traktat mellom Andronikos og Melik hvor Trapezunt ikke lenger skulle betale tributter til sultanen. Melik var så fornøyd med mottakelsen og avtalen at han overoppfylte den ved å sende en årlig gave av araberhester til Andronikos og penger til St. Eugenios-klosteret som hadde stor religiøs betydning i Trapezunt.

Trapezunts uavhengighet varte bare til 1230. Sultan (eller sjah) Jalal-ad-Din Mingburnu i det tyrkiske Khoresm-riket invaderte Anatolia og inntok byen Ahlat i det østlige Anatolia, og de utfordret dermed Rum-sultanatet. Jalal-ad-Din som hadde erobret Georgia på 1220-tallet var nå nabo til Trapezunt. Andronikos innså at han ikke kunne være nøytral i striden mellom de tyrkiske rikene, og valgte å alliere seg med Khoresm-riket for å angripe seldsjukkene. Jalal-ad-Din led imidlertid nederlag i slaget ved Yassıçemen i 1230 og en del av sjahens soldater søkte tilflukt i Trapezunt etter at også en kontingent fra Trapezunt hadde assistert sjahen.^[14]

Alliansen med Jalal-ad-Din medførte at Andronikos mistet de privilegiene han hadde fått i sin traktat med sultan Kaykaus I, og Trapezunt ble igjen en vasall under sultanen i Iconium, Rum-sultanatets hovedsete.^[15]

På denne tiden ble tyrkernes områder invadert av mongolske styrker som under ledelse av Djengis Khan underla seg Khoresm og Georgia, og senere under hans etterfølger, i 1243, overvant seldsjukkene i Iconium.^[15]

Andronikos er den første keiseren av Trapezunt hvis mynter har overlevd. En rekke bronse-«trachea» (på engelsk kalt «scyphate») er blitt identifisert som slått under hans regjering. Disse bærer bildet av Jomfru Maria som sitter på en trone og holder et ikon av Kristusbarnet - noe som ligner på adverssiden (forsiden) av myntene til den senere keiser Manuel I. På reverssiden (baksiden) vises en keiser med et todelt skjegg og Kristus som står ved siden av ham med hånden hevet til velsignelse.^[16]

Andronikos døde i 1235 og ble etterfulgt på keisertronen av Johannes I Axouchos som var eldste sønn av Andronikos’ forgjenger på tronen og som også var Andronikos’ svoger.

• Kazhdan, Alexander (1991). «Gidos». I Kazhdan, Alexander. The Oxford Dictionary of Byzantium. New York and Oxford: Oxford University Press. s. 850–851. ISBN 978-0-19-504652-6. 

• Vougiouklaki Penelope, "Andronikos I Grand Komnenos", Encyclopedia of the Hellenic World: Asia Minor